Web 2.0

Som en del av studiet IKT i læring, er en av mappeoppgavene å skrive om Web 2.0. Forut hadde jeg ingen sikker formening om hva dette begrepet innebar, bortsett fra at jeg bruker det hver dag. Web 2.0 er annen generasjons tjenester på internett og kalles sosiale nettverk. Disse nettverkene er enkle i bruk og det er enkelt å publisere tekster, bilder, video og lyd. Det er i stor grad brukerne som både produserer, organiserer, kommuniserer og kontrollerer nettverkene. I så måte kan man si at det er verdens største anarki. Noen av de mest kjente sidene er Facebook, msn, mail, Wikipedia, YouTube og blogg. Vi kommuniserer med venner på Facebook, chatter på msn, legger ut egenproduserte videoer på Youtube og skriver dagbok på bloggen. Vi finner informasjon om det meste ved å bruke søkeord i for eksempel google eller wikipedia, vi kan laste ned filer eller høre på musikk. Det er få begrensninger i dagens nettbruk, og det meste er gratis og ideen bak det hele er å dele.

Noen har blitt verdenskjente ved at de har laget videoer som de har lastet opp i YouTube. For å illustrere hvor stort YouTube er, lastes det daglig opp 15 videotimer hvert minutt. Disse sosiale nettverkene skaper relasjoner mellom mennesker og gjør verden liten. Man kan lett kommunisere med mennesker nesten hvor som helst i verden vha for eksempel Skype, IP telefon på nettet, hvor man kan bruke webkamera og se hverandre mens man snakker. Twitter kan kalles en enklere utgave av Facebook og er en av de raskest voksende sidene for øyeblikket. Vår egen statsminister Jens Stoltenberg ble deltaker på Twitter denne uken.

For noen er Web 2.0 en flukt fra hverdagen. Man kan kommunisere med mennesker som man kun møter på nettet. Her kan man være seg selv, uten at det får konsekvenser i ditt sivile liv, og man møter mennesker med de samme interesser eller legninger som deg selv. Men det ”sosiale nettet” kan også føre til at enkelte mennesker kun har sosiale relasjoner på nettet.

Du kan også lage deg en ny identitet i applikasjonen Second Life (SL). SL er en 3D virtuell verden som ble lansert i 2003. Brukeren oppretter en konto dvs en unik avatar (figur). Denne avataren skal representere deg og du kan selv bestemme hvordan du skal se ut. Gjennom din avatar kan du gå, fly som en fugl og kommunisere med andre avatarer. Her gjelder ingen tyngelover. Sammen med de andre deltagerne i spillet kan du foreta deg vanlige ting som å kjøpe og selge, bygge hus, gå på fest eller konserter. Og du kan delta på møter eller i undervisning. Dette er ikke et spill, slik vi tradisjonelt kjenner det. I SL er det ingen bestemt handling, og brukerne må selv bestemme hva de skal bruke tiden til. Dette er en brukerdefinert verden hvor deltakerne kan gjøre forretninger, og samhandle på forskjellige måter. Brukernes gjennomsnittsalder ligger på 32 år, og for ungdom finnes en egen ”Teen Second Life” med medlemmer mellom 13 og 17 år. Mange bibliotek og undervisningsinstitusjoner har tatt i bruk SL, men det som kjennetegner de fleste, er at de ennå er i startgropa. Reklamefirmaet Design Container er i gang med å designe en virtuell læringsarena for EU. Design Container har tidligere utviklet virtuelle plattformer i Second Life for Norgesbiblioteket, Vestfold Fylkesbibliotek, Høgskolen i Molde, DnB NOR og Nobels Fredssenter. Dette høres veldig spennende ut, men jeg føler at det tar litt tid før det tar helt av.

Hvordan forholde seg til disse mediene i skolen?

De fleste skoler og lærere bruker allerede mye av dette aktivt. LMS (en digital læringsplattform) som for eksempel Class Fronter, er et lukket nett som krever brukerkonto og passord. Læreren, elevene og foresatte har tilgang til forskjellige rom. Dette digitale klasserommet gir lærere og elever mulighet til å kommunisere, og hver elev har sitt private rom å arbeide i som kun læreren har tilgang til. Foresatte kan få tilgang til sider hvor de kan lese ukeplaner og annen informasjon som er ment for foresatte. En læringsplattform som denne kan også bli et ypperlig tilskudd til hjem/skole-samarbeidet. Man kan tenke seg samtaleforum for foresatte der temaer som er aktuelle for klassen kan debatteres. Et samtalerom for lærer/foresatt/elev kan fungere som en utvidelse av de to tradisjonelle samtalene i året.

Mange skoler har hjemmeside, og etter hvert har også blogger inntatt skolehverdagen. Ved å bruke blogg i skolesammenheng, får man mer dynamiske sider, hvor leserne kan komme med kommentarer. Det kan også opprettes klasseblogger, hvor aktiviteter og prosjekter kan legges ut for offentligheten. Men som lærer må man være veldig bevisst i bruken av blogg mht elevarbeider. Individuelle elevarbeidere bør fortsatt holdes på det lukkede nettet. Hvis individuelle arbeider skal publiseres, er det viktig at det i forkant har foregått en skriveprosess under veiledning og at elevene er inneforstått med publiseringen. Personlig mener jeg at slik publisering kun bør brukes i høyskoler ol.

Podcasting er også et yppelig verktøy hvor man kan laste ned språkkurs eller lage egne podcasts. Podcasting er en fin måte å inspirere elevene til å bruke sine kreative sider og å samhandle om et ferdig produkt.

Ved bruk av internett i skolearbeidet, er det viktig at læreren setter begrensninger for hvilke nettsider elevene får bruke. Det er også viktig at elevene lærer seg å bli kritiske til kilder og lærer om nettvett. Det er mange elever som bruker nettet aktivt på fritiden, men det er ikke sikkert de alltid er like kritiske til hvordan de eksponerer seg. Det som legges ut på nettet forsvinner aldri, så det er viktig at elevene får god veiledning om dette i skolen.

I dagens skole er det nok varierende IKT kunnskap blant lærerne, derfor er det viktig at det settes av ressurser til etterutdanning i denne kunnskapen, som faktisk omfattes av den ”femte grunnleggende ferdigheten” og skal implementeres i alle fag. IKT er fremtiden, og ikke noe som går over, så ”if you can`t beat them, join them”.