Nå skal jeg fortelle hvorfor jeg har gitt bloggen dette navnet. På en brakkevegg i den tidligere konsentrasjonsleieren Auschwitz i Polen står sitatet "Den som glemmer historien må leve den om igjen". Jeg vokste opp med en far som fikk føle krigen på kropp og sinn. Han var fange i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen utenfor Berlin. Både han og andre i samme situasjon prøvde å glemme og fortrenge sine uhyggelige opplevelser. De fleste prøvde å leve et normalt liv med familie og jobb. Naboer kjente ofte ikke til disse personenes opplevelser. Men innenfor husets fire vegger kom ofte problemene til overflaten. Min far var for meg den mest omsorgsfulle og trygge person et barn kan ønske seg det meste av tiden. Men i perioder ble smerten og minnene for sterke, og i disse periodene fortalte han mange bruddstykker fra det helvete han var igjennom. Ikke bare hva han selv måtte gjennomgå, men også alt han var vitne til. Men min far var en kunstnerisk skjel, så i fangenskapet og i den første tiden etter hjemkomsten, tegnet han mye av det han hadde opplevd. For han var nok det god terapi. I sine siste leveår var han mye syk og strevde med søvnen. Han sa at så fort han lukket øynene kom opplevelsene tilbake som en film han ikke kunne stoppe. Da min far døde kom alle de ubesvarte spørsmålene. Jeg begynte å lese historie og biografier av tidligere krigsfanger. Siden begynte jeg som reiseleder for Hvite busser til Auschwitz. Ved å reise sammen med ungdom til leirene og fortelle om det som skjedde i krigsårene, og fortelle min fars historie, håper jeg det kan bidra til at de unge blir tolerante for ulikheter. I et flerkulturelt samfunn er det viktig at vi ikke snakker om "oss" og "de". Dette skaper avstand og kan være grobunn for konflikter og et lite tolerant samfunn. Hvis vi greier å skape et inkluderende samfunn håper jeg vi slipper å leve historien om igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar